Plastic fantastic<3

Man har egentlig ikke tid til å sette seg ned å skrive på norsk en blogg når man bor i Milano, heter Eline og er så vimsete i hodet at det er utrolig at man i det hele tatt greier å overleve i denne jungelen. Verre blir det når man aldri husker på å ta med sitt kamera, våkner opp på en benk med 100 euro i neven, sender en supermodell hjem i taxi fordi hun har fått i seg for mye kokain og blir forelska i læreren. Skjønne denne bloggen den som skjønne kan. Ytterligere komplisert blir det når jeg sitter her og glemmer norske ord (som ytterligere (dette ordet tror jeg forsåvidt sjelden eller aldri jeg har brukt før)) og prøver å la være å skrive ordene i italiensk eller engelsk rekkefølge. På toppen av det hele er dette den andre kvelden jeg har vært hjemme siden jeg kom hit. Men fader det er deilig. Eline liker å sitte alene med snus i munnen og Styx i ørene. Jeg skal herved prøve å fortelle litt av det jeg har opplevd her, men jeg må advare mot at dette høres ut som komplett bllshit og totalt over the top. Men jeg kødder faktisk ikke. Jeg bare følger strømmen av det jeg ikke aner vil skje den samme morgenen. (Kjerstin..? Merker du at jeg driver å leser Italo Calvino, Hvis reisende en vinternatt på den utrolig stakatto ordleggingen? Meget mulig..)_________________________Jeg satt på en bar med ei jente fra klassen min fra Nederland og drakk hvitvin en av de første dagene etter skolen. Vi hadde sittet å pratet ivrig om ingenting i en time og jeg følte det var på tide å spørre om regningen. Jeg så en mann i mørk blå skjorte i øyekroken og strakte ut min hånd og ropte "Il conto per favore!" (Litt brisen. Ja.) Han snudde på hælen og jeg så at han så dypt fornærmet ut samtidig som jeg oppdaget at på den mørkeblå skjorten var en velkjent logo: Prada. "I is not barkeeper!" sa han strengt. Han trakk meg opp av stolen min og halte meg bort til en svær opplyst lysfontene av et bygg vegg i vegg. "This is my galleri!" Han låste oss inn og viste meg rundt. Malerier for 100.000 euro hang sirlig i to etasjer. "I am a Norvegian artist!", svarte jeg og smilte fra øre til øre. Mette (jenta fra Holland) måtte vente på meg i en halvtime mens jeg ble servert martini, kunstbøker, oliven, og telefonnummere. Det var sånn jeg ble kjent med Stefano, som er verdens kosligste og rikeste mann. Han tar meg med på resturanter og sinnsyke fester. Blant annet en i et Castello for hans partner som skulle gifte seg med denne sesongens kampanjemodell for Vercace. Vi har vært på fashionshows og skal til huset hans ved Como Lake sammen med en hel gjeng plastikkfolk. Men vi er bare venner og han sier at det viktigste er at jeg stoler på han. Og han sier at han liker smilet mitt og det at jeg ikke aner en dritt om penger, kynisme og verdens grusomme sider._______________________________Veronica er ei jente som kommer fra Oslo og studerer produktdesign på NABA. Hun må være en av de kuleste personene i Miano. Vi drar på Fashion Café (hvor Donatella bruker å spise lunsj, for så å kaste den opp igjen) og kjøper/får drinker til latterlige priser. Gucci Café, Armani Nobu/Privé, Martini Bar (eies av Dolce & Gabanna), The Club, Plastic, Elephant (homseklubb med sykt bra wibes) er også på tapetet. Sofia og Catharina (svenske) har vært her en stund og kjenner de rette folka så vi slipper å stå i kø. På Fashion Café på lørdag kom jeg i snakk med Andrea fordi han trodde at jeg var kelner. Han trodde også jeg ble veldig fornærma så han kjøpte en drink til meg og unnskyldte seg masse, men jeg sa at jeg er kelner i Norge og at det er helt i orden. Men han insisterte på å ta meg med ut i morgen så da er det vel ingenting å si på det. Dating er tidsfordriv i denne byen og betyr ikke noenting. Den tåkete dagen etter en fuktig kveld på dansegulvet er det alltid 3-4 telefoner som du ikke er helt sikker på hvem er fra. "Oh, you're the guy from last night...?" "Si, si! Do you have any plans for tomorrow?"______________Det latterlige med denne byen er at ALLE er så tåpelig stinne av gryn (hvertfall på de plassene Sofia drar meg med på) men det blir mye morro og god mat på den måten, så who cares..________________________Men jeg går også på skole fra 13.30 til 17.00. Ikke hver dag da (ja, egentlig er det jo hver dag men..) Vi har en lærer som heter Filippo som ligner på langbein. Han har ingen penger men han er søtest i Europa og vi snakker alltid italiensk i røykepausen. Kanskje jeg tør å spørre om han vil spille frisbee med meg i Parco Sempione i morgen. Som jeg gjorde med Charlie fra London i forrige uke.. Jeg har også fått en bestekompis som heter Yusuke og er fra Hiroshima. Første gangen jeg så han synes jeg han så veldig skummel ut for han er svær, med langt hår og en forkjærlighet for lær. Men han er snill som et lam og vi sitter alltid å fniser i timen._________________________Jeg bodde på et dobbeltrom utenfor sentrum sammen med en italiensk dame på 32 år som er veldig katolsk og gav meg en bibel en morgen jeg hadde kommet ravende hjem klokka 4. Men i går flyttet jeg helt inn til sentrum i et kjempefint rom i øverste etasje med utsikt over byen, internett 24/7 og koslige hus med blomsterkasser på balkongene og ekte elegante milanesere i gatene. Jeg deler kjøkken og bad med en frilansjournalist som skriver for Vouge, Muse, Gotha, Posh, Zoo osv. som gir meg invitasjoner til exibitions m.m. Men har ikke vært på noe enda. Jeg kjøpte nelliker til henne i dag. En svær bukett med alle regnbuens farger. Hun hadde kjøpt et teppe til å ha på senga til meg for det begynner å bli litt kaldt. I første etasje er det en kino, i huset bortenfor ligger det en skobutikk det er en pine å gå forbi og 4 formaggio (ostebar) bortenfor (ja, Trond Viggo, serr!). Det er ti minutter til Galleria dell'Arte Moderna og 15 til Duomo ( 20 min til Stefano :D ) Jeg har en HATT som jeg tar på meg om kvelden så ikke alle glor, for hårfarge er visst en sjeldenhet i denne byen.___________________________Jeg driver å får napp på noen jobber også. Hotellresepsjonist, promotionassistent for en showroom og Veronica prøver å overtale meg til å søke Marangoni etter jul. Stefano sier at utdannelse er noe tull og at alt dreier seg om kontakter, kontakter, kontakter. Jeg bare nikker og smiler og savner Victor og mamma og Mills kaviar litt akkurat da. Det er gode kontakter det! Nei, jeg gleder meg til jul jeg. Til å se igjen Gjengen min <3 (u know who u are), Musene, og Blåbærhaugen._________________Men jeg digger Milano. Jeg trodde ikke at det gikk an å oppleve så mye på en dag og bli kjent med så mange rare mennesker. Dette er i all hovedsak bare tullebilder. Stazione Centrale, Charlie i parken, en søndag jeg tok ulovlige bilder på museumer, og avgangsshowet til NABA (IKKE veldig imponerende..) hvor jeg traff Veronica og V som roper ut av vinduet sitt med nye sko. Kjærlighet ved første blikk:) ___Jeg lover å ta med meg kameraet mitt oftere, selv om store vesker ikke er helt akseptert på kveldstid. Her er de få jeg har tatt. Skal oppdatere snart, sansynligvis med noe mindre tekst og atskillig flere bilder så følg med og husk og kommenter (Trenger du teskje? okei: COMMENTS! Alle! Ikke vær blyg!) Du trykker altså på der det foreløpig 0 comments etter det siste bildet i denne posten og skriver qualcosa:) Savner alle (ja alle ja). Jula 07 kommer til å bli den beste evver!________________________Man kan trykke på bildene for å gjøre dem STØRRE!!!!!!!!!!!____________________________________Arrividerci!